OUD satin mood Extrait de parfum

Til tross for sin lett gjenkjennelige og populære duft, er fiolen en “stum” blomst, da det er umulig å utvinne duften naturlig. Bare bladene og stilkene kan brukes til ekstraksjon, og de avgir en grønn duft med krydrede toner av agurk, som står i kontrast til blomstens duft.

For å gjenskape fiolens fruktige, gourmand og lett treaktige duft, bruker Francis Kurkdjian duftmolekyler kalt iononer (ionos betyr lilla på gresk), som ble oppdaget og tilgjengelig for parfymer på slutten av 1800-tallet. I feminin parfymeri tilfører fiolen en pudderaktig fasett eller en gourmand følelse som harmonerer vakkert med rosenoter. Den grønne fasetten brukes mye i herredufter.

Kraften og kompleksiteten i oudens musky, treaktige, læraktige, røykfylte og honningaktige duft er like fascinerende som mysteriet rundt dens opprinnelse. Den skapes nemlig tilfeldig, avhengig av en soppinfeksjon i det sørøstasiatiske treet kjent som agarwood (Aquilaria). Kun syke trær produserer den aromatiske harpiksen som destilleres til olje.

Oud er blant de mest ettertraktede ingrediensene i parfymeri og også en av de dyreste, noe som har ført til ulovlig hogst. For å motvirke dette har Francis Kurkdjian valgt en oud produsert etter prinsippene for rettferdig og bærekraftig handel. Han kombinerer dens vibrerende noter med intense blomster, krydder og andre tresorter for en hypnotisk duftbane.

I parfymeri brukes kun to rosesorter for sine duftende egenskaper: Rosa damascena og Rosa centifolia. Damascena-rosen, eller damaskusrosen, er kjent for sine distinkte honningaktige nyanser og lett krydrede duft. Denne gamle sorten er den mest brukte i parfymeri. Den dyrkes hovedsakelig i Bulgaria, Tyrkia og Iran.

Forskjellige duftprodukter som rosevann, roseolje og rose-absolutt utvinnes ved ulike ekstraksjonsmetoder, som hver gir sine særegne olfaktoriske egenskaper. Rose-absolutt, som utvinnes ved hjelp av flyktige løsemidler, har rike, rosete florale noter som brukes primært i hjertet og basen av en duft.

Amber i parfymeri har ingenting å gjøre med den gule ravstenen, som er dekorativ, men uten duft, eller med ambergris, som er et animalsk ekstrakt fra spermhvalen. Amber-akkorden inspirerte en rekke suksessrike parfymer tidlig på 1900-tallet. Den besto av to nøkkelingredienser: cistus labdanum, kjent for sine varme, harpiksaktige og animalske fasetter, og vanillin, en ny og søt aromatisk forbindelse som utgjør hovedkomponenten i vanilje.

Siden den gang har kombinasjonen av disse to varme og vedvarende notene blitt betraktet som kjernen i amber-akkorden. Denne berikes ofte med tonkabønne, kumarin og harpikser som benzoin eller røkelse, som alle tilhører basenotene.

Harpiksen fra Styrax tonkinensis, som er endemisk i Sørøst-Asia, utvinnes ved å skjære snitt i treets stamme for å få det til å “gråte”. Når snittet er laget, samles de utskilte “tårene”, en hvitaktig væske som blir gul-rav etter hvert som den størkner. Seks måneder senere høstes, renses og behandles denne gummien, klassifisert etter renhet.

Duften av benzoin er flerfasettert: søt som vanilje, med et gourmand-karamellpreg, honningaktig og sirupsaktig. Dens omsluttende egenskaper gjør den til en populær basenote. Benzoin brukes ikke bare i parfymer, men også til å tilføre duft til ortodokse kirker og buddhisttempler.